Diegesis

Diegesis (gresk: διήγησις, diēgēsis, fra διηγεῖσθαι, «å fortelle»),^[1] på norsk ofte skrevet diegese, er begrep innen litteratur- og filmteori som viser til fortellende formidling i et fiksjonsverk,^[2] i motsetning til visning gjennom handling (mimesis).

Diegese innebærer at en deltakende forteller gir et indre perspektiv ved å formidle handlinger og tidvis tanker hos én eller flere rollefigurer. Diegetiske hendelser oppleves både av rollefigurene og av publikum,^[3] mens ikke-diegetiske elementer befinner seg utenfor det fiktive universet og markerer «den fjerde veggen».

Diegese i musikk beskriver en karakters evne til å høre musikken som presenteres for publikum, i konteksten av musikkteater eller filmmusikk.

Allerede hos Aristoteles etableres diegesis (gresk διήγησις, «fortelling») og mimesis (gresk μίμησις, «etterligning») som to kontrasterende former for fortelling. Mimesis betegner en framstillingsform der handlingen vises gjennom utførelse fremfor å bli fortalt, mens diegese betegner fortelling der en historie formidles av en forteller fremfor å bli vist direkte.

Begrepet brukes om språket eller formen i en fortelling og beskriver gjerne en omstendelig fortellende, utgreiende eller redegjørende stil. Fortelleren kan snakke som en bestemt karakter, eller kan være den usynlige fortelleren, eller til og med den allvitende fortelleren som snakker «utenfra» i form av å kommentere handlingen eller karakterene.^[4][5]

I filmvitenskap betegner diegetisk det som inngår i den narrative verdenen i et fiksjonsverk, altså det universet historien hevder å utspille seg i. Dette omfatter også lyd og musikk som er ment å oppfattes som en del av den fiktive verdenen. Tanker eller minner regnes som diegetisk lyd da de eksisterer i de karakterene som hører dem. Det samme gjelder fortellerstemmer der det er en karakter i filmen som forteller, da denne stemmen eksisterer innenfor filmens ramme.^[6]

Som ikke-diegetisk regnes først og fremst sang og musikk som eksisterer kun på lydsporet – altså det som filmpublikummet hører, men ikke karakterene på lerretet.

For- og ettertekster er også ikke-diegetiske innslag.

Innenfor musikkteater brukes begrepet diegetisk for å beskrive en sang som også de medvirkende karakterene oppfatter som sang. Flere av sangene i musikalen Sound of Music er diegetiske, sangen «Do-Re-Mi» nevnes spesielt i denne sammenhengen. I filmmusikken til Cabaret ble alle sangene framstilt som diegetisk, man lot som om de var ekte tysk musikk. Andre filmmusikaler, for eksempel Yentl og den nordiske Dancer in the Dark har utelukkende ikke-diegetiske sanger, de skal forestille figurenes tanker eller «indre sang».

I Barry Lyndon er musikken hovedsakelig ikke-diegetisk ved at den ikke inngår i handlingen, men en del av musikken fremføres som innslag i handlingen blant annet «Lillibullero march» og «British Grenadiers» av britiske soldater som vises i bildet. Den kjente prøyssiske militærmarsj «Hohenfriedberger» spilles i scener med prøyssiske soldater. I et tilfelle går «Hohenfriedberger» sømløst over fra å høres instrumentalt på lydsporet (ikke-diegetisk) til å bli sunget av soldater i spisesalen. «Hohenfriedberger» spilles i et tilfelle på fløyte og tromme av marsjerende prøyssiske soldater i bildet, imens fortsetter musikken uavbrutt når det klippes til et slag der musikerne ikke er synlige.^{[7][8][9][10]}